Bilder av mørket og noen lyse sider av livet

Nå har det gått over en måned siden Johann og jeg flyttet ned til Trondheim. Tiden flyr, og i morgen starter første skole dag. Jeg både gruer og gleder meg.Vet ikke helt hva som møter meg. En ting vet jeg for sikkert, det er ikke store grønne monstre som venter meg i erkebispegården. Mennesker, mange mennesker. Ukjente mennesker, ansiktene er ukjente og min mulighet til å bli kjent med noen da. Jeg vet at jeg må bekjempe min største skrekk og det er å ta bussen! Jeg er truanes til å sykle hver dag til skolen, bare for å slippe å sitte på bussen.

For noen dager siden kjørte Johann og jeg ut for å ta bilder. Fra  stue vinduet, hvis jeg lener ansiktet helt mot vinduet kunne jeg se himmelen lyse blodrødt over oss. Klokken vart ti på kvelden og det var søndag og jeg tenkte det skulle gå fort å kjøre gjennom Trondheim sentrum for å nå havna. Jeg tok så feil. Det var laaaaaang kø og mens vi sneglet oss frem lyskryss etter lyskryss så jeg den blodrøde himmelen trekke seg tilbake og mørke skyer overtok. SUKK! Så kom regnet.

Da vi kom til felleskjøpet på Ila, var det ingen tegn til noen rødt. Bare litt rosa skjær. Jeg skal ikke sammenligne Trondheimsentrum, med Leknessentrum som er som en ødemark kl 22:00 på søndagene.

Kameraet mitt fikk et hardkjør med full iso og resultatet bli et kornet bilde og jeg skulle gjerne hatt med stativet slik at jeg kunne hatt en lang lukkertid og bildet villet blitt flott.

Uansett så fikk jeg noen kule bilder med å ha svart/hvit funksjonen på. Tror jeg!

Bildet er i overkant mørkt, men det blir det når jeg ikke hadde med stativ!

Vi står i et lyskryss og jeg er et nervevrak fordi jeg vet trikkeskinnene er under bilen. Og jeg husker sist møte med trikken.Da den kom snikende bak oss da vi sto i det samme krysset og jeg fikk panikk og ropte hysterisk at vi kom til å dø.

Men vi kom oss helskinnet hjem til leiligheten. Da var det virkelig på tide å gå å legge seg etter en liten kjøre tur og et mislykket forsøk på å få et bilde av den nydelige himmelen. Bedre lykke neste gang.

Etter en måned i Trondheim innser jeg hvor mye jeg savner voffsen min! Heldigvis fikk jeg se henen når mamma og pappa var på besøk, men det er utrolig kjedelig å være hjemme når Johann er på jobb. Det er så godt å ha selskap av en trofast hund og hun er liksom min lille baby. Det er like før jeg får meg en gullfisk eller en hund! Eller så får jeg Sookie ned til Trondheim på en eller annen måte. Savner å gå på tur meg Sookie til løkta og å leke med henne på stranda. Det er så morsomt å se henne springe i full fart og når hun får vann på de små pottene blir hun helt tøven.