Lidenskap

 

Jeg har en lidenskap for japanske animefilmer. Den lidenskapen har bare økt de siste årene og jeg har sett noen filmer og vil så gjerne se flere. Jeg kan takke tv-kanalen “Canal+ ” for å ha gitt meg denne voksende begjæret for japanske animefilmer. 

Det hele begynte for mange, mange år siden. Jeg har ikke akkurat vært åpen for andre at jeg liker japanske animasjonsfilmer. Jeg har alltid likt følelsen å ha denne lideskapen for meg selv. Jeg forstår ikke hvorfor jeg liker animefilmene, men jeg elsker dem. Det er dramatikken, personene, kjærligheten, alle fantasi skapningene som ikke finnes i virkeligheten. Det finnes latter, glede og tårer i mange av de flotte animeene. Jeg tror litt av grunnen er at jeg noen ganger kjenner meg igjen i filmene. Den første animeen jeg så var en serie som heter “Inu Yasha”. Jeg har sett nesten alle episodene og alle filmene som er laget.

Det ble stopp en stund før jeg i det siste halvåret har forelsket meg i mange av filmene til en bestemt regissør. Hayao Miyazaki, er geniet bak mange av de filmene jeg digger. Han har blant annet regissert:

• Nausicaä – Prinsessen fra Vindens Dal
• Laputa: Himmelslottet
• Min nabo Totoro
• Kikis budservice
• Porco Rosso
• Prinsesse Mononoke
• Chihiro og heksene (Spirited Away)
• Det levende slottet

Mange ut av disse har jeg sett som; “Laputa: Himmelslottet”, “Min nabo Totoro”, “Kikis budservice”, “Porco Rosso”, “Nausicaä – Prinsessen fra Vindens Dal”.

Lørdag morgen ble jeg vitne til en annen flott japansk anime! “Whispers of heart” heter den. Hayao Miyazaki var med på å lage den, men er ikke reggisøren bak filmen. Den var en ut av de beste animene jeg har sett. Den fikk meg til å føle en slags tilhørlighets følelselse. Filmen het “Whispers of heart”

“Whispers of heart” handler om en pike som heter Shizuku Tsukishima og bor i en by Tama New Town i Japan. Hun elsker bøker og låner mange bøker fra biblioteket. En dag oppdager hun at en og samme person har leid akkurat de samme bøkene som hun under navnet, Seiji Amasawa. En morgen hun tar toget sitter det en tjukk katt på toget. Katten går av og hun følger etter. Tilslutt har hun havnet utenfor en antikk butikk. Gjennom vinduet ser hun noe vakkert skinne. Hun ser en katteskikkelse i formelle klær og med noen særdeles vakre øyne. Hun får senere vite at kattefiguren kalles “Baronen”. Her er et bilde av “Baronen” som også mangler sin elskede. En annen kattefigur som skal være sammen med denne.

“Whispers of heart” er en flott historie og filmen er godt regissert. Jeg vil ikke fortelle mer om filmen for du får heller se den med egne øyne og se hva du synes selv. Jeg likte denne filmen svært godt. Spesiellt slutten. Jeg fikk en liten tåre i øyenkroken.

Musikken, som blir brukt i japanske animeer er noe som fanger min oppmerksomhet. Egentlig er jeg opptatt av allslags filmmusikk. Da tenker jeg spe4sielt på komponister som, Hans Zimmer, John Williams, James Horner og Harry Gregson-Williams.

I “Whispers of heart” spiller de “Country roads, take me home” Jeg fant dette underlig at japanerne har hørt om denne sangen som John Denver har skrevet. Jeg har hørt orginalen, men skal se at den versjonen som ble spilt i fimlen rørte ved hjertet mitt og jeg kommer aldri til å glemme den vakre sangstemmen og den ivrige fiolinen som spilte med.